Den fjerde statsmakt

Stortinget, regjeringen og domstolene er tre formelle statsmakter eller maktorganer i demokratiet. I en uformell rolle som den fjerde statsmakt har vi mediene. Som den fjerde statsmakt har mediene i oppgave å kontrollere de tre andres statsmaktene, slik at de ikke misbruker den makten de er tildelt. Vi sier at mediene har et legitimert samfunnsoppdrag. Det betyr at det er akseptert, og til og med ønsket, at journalistene skal opptre kritisk til politikerne og hvordan de forvalter makten de har fått fra folk som har brukt stemmeretten sin. Vi sier også at mediene har en vaktbikkjefunksjon. I et demokrati skal alle samfunnsgrupper ha mulighet til å være synlige og delta på den offentlige arenaen. Barn og eldre er eksempler på samfunnsgrupper som bør sikres ekstra oppmerksomhet, fordi de ikke kommer like lett til ordet som andre. Som vaktbikkje og talerør kan mediene diskutere og kritisere forskjellige saker. For å kunne utføre sitt samfunnsoppdrag må mediene være uavhengige og kritiske.

Medienes makt kommer til uttrykk på flere måter: en avis kan bestemme seg for å fokusere på forholdene i eldreomsorgen. Avisen lager da en reportasje om en gammel og syk mann som blir sendt til en leilighet med dårlige forhold. Samtidig skriver redaktøren om mangel på sykehjemsplasser. Hensikten er da å sette saken på den politiske dagsordenen. Reslutatet kan bli at politikerne vedtar å bygge et nytt sykehjem, og en slikt maktutøvelse kalles viljemakt.
Mediene har også definisjonsmakt. Mediene setter dagsorden for hva vi er opptatt av. De som eier mediebedrifter og distribusjonskanaler, har også makt. Distributørene bestemmer hvem som skal få tilgang til innhold på nettet som krever bredbåndtilgang. Slik makt kalles strukturmakt.

 Ved kildemakt blir informasjonen byttet mot oppmerksomhet. De mest brukte kildene i mediene er ofte del av eliten i samfunnet. Det er politikere og ledere, mennesker med sterk økonomi eller folk som er kjendiser fra idretts- og kulturlivet eller mediebransjen. Folk i politiet, i militæret og toppsjiktet i næringslivet er særlig mektige kilder. Ofte står kildene i en maktposisjon i forhold til journalisten fordi de sitter på informasjonen journalisten er interessert i.

Vi har også mange forskjellige mediebedrifter i Norge, og en av dem er TV-Norge. Kanalen begynte å sende 5. Desember 1988 og ble den første helnorske, reklamefinansierte fjernsynskanalen. Gründerne bak TVNorge var Ola Grønvold, Erik Rynning og Ola Steinsrud. Hallvard Flatland kom inn senere. Blant kanalens mest populære programmer de seneste årene, finner vi blant annet 71° nord, Alt for Norge og I kveld med YLVIS. TV-Norge eies nå av SBS Discovery. 

En annen mediebedrift er P4, som er en norsk kommersiell riksdekkende radiostasjon. Kanalen sender i det femte riksnettet, det såkalte FM5-nettet. Kanalen har sitt hovedkontor på Lillehammer, med regionskontorer i Oslo, Bergen, Kristiansand og Tromsø. P4 er heleid av Modern Times Group. Trygve Rønningen er redaktør og administrerende direktør.

Vi har også Aftenposten som er Norges største avis, etter VGs betydelige opplagsfall. Den er også den største norske abonnementsavis, og utkommer i Oslo. Aftenposten ble grunnlagt 14. Mai 1860 av Christian Schibsted. Aftenposten er hovedproduktet til Mediehuset Aftenposten, en del av Media Norge ASA der Schibsted er hovedeier. Aftenpostens nettutgave, aftenposten.no, har 745 000 daglige lesere, mens utgaven for mobiltelefoner har 232 000 daglige lesere. 

Kilder:
Mediemøter (Asbjørnsen, Holmen, Kjendsli, Totland og Aaberge), kapittel 13, medienes makt. 

http://ndla.no/nb/node/78860?fag=52222
http://ndla.no/nb/node/79254?fag=52222

- Ingrid Rolstad